Farlig gods
I logistikkpraksis er det en inndeling av gods etter type. Den mest generelle klassifiseringen kan kalles inndelingen i generell, overdimensjonert, termisk og farlig last. Denne artikkelen vil omhandle den siste typen last – farlig gods.
Hva er farlig last?
Farlig last er en last som er potensielt farlig for miljøet og mennesker i nærheten. Historien har kjent tilfeller der et «farlig stoff» som ble transportert feil gjorde et kjøretøy eller en transportenhet (container) ubrukelig, og dermed skadet miljøet.
Slik last krever streng overholdelse av standarder under organisering og gjennomføring av transport. Ellers er det en økt risiko for at lasten blir ubrukelig, samt forårsaker uopprettelig skade på miljøet og mennesker som betjener transporten.
Til dags dato har spesialister definert en liste over alt farlig gods, som inkluderer mer enn 3000 gjenstander.
For å gjøre det lettere å klassifisere i henhold til farenivået, er lasten delt inn i klasser.
Klasse 1 – eksplosive materialer.
Klasse 2 – Komprimerte gasser.
Klasse 3 – brannfarlige væsker.
Klasse 4 – brannfarlige stoffer og materialer.
Klasse 5 – oksiderende stoffer.
Klasse 6 – giftige og smittefarlige stoffer.
Klasse 7 – radioaktive stoffer.
Klasse 8 – etsende og etsende stoffer.
Klasse 9 — stoffer som har en lavere grad av fare og ikke er tilordnet de tidligere gruppene.
I tillegg til å tilhøre en klasse, er en farlig last indikert med en unik firesifret kode (koden til FNs organisasjon – FN), og kan også ha en underklasse.
For eksempel monometylanilin: Klasse 6, underklasse 6.1, UN-kode 2294
Et annet eksempel er kvikksølv, klasse 8, UN-kode 2809.
Alle stadier av logistikkkjeden for arbeid med slik last, som starter med forespørselen om beregning, krever obligatorisk tilstedeværelse av fareklassen og FN-koden i beskrivelsen av forespørselen.
De vanskeligste lastene å transportere
Basert på praksisen med godstransport er laster av 1. (eksplosive stoffer) og 7. klasse (radioaktive stoffer) blant de mest problematiske.
Fraktdokument
Dette inkluderer erklæringen om farlig gods (Deklarasjon for farlig gods, eller DGD for kort). Dette dokumentet inneholder en beskrivelse av lasten, dens fysiske egenskaper, fareklasse, FN-kode og annen informasjon. Innen sjøtransport, med hensyn til DGD, foretas den første koordineringen av godstransport.
I tillegg har fraktbrevene også markeringer om at lasten er farlig.
Hvem frakter farlig gods?
Farlig gods transporteres av et transportfirma som har egnet tillatelse til å arbeide med slikt gods. Ved veitransport skal tillatelsen innhentes av selskapet og sjåføren som skal frakte lasten.
I tillegg skal sjåføren forsynes med dokumentasjon som pålegger tiltak ved nødsituasjoner.
Ved andre transportformer må tillatelse innhentes fra den aktuelle transportøren.
Spesifikasjonene for transport av farlig gods
. Spesifikasjonene for transport av farlig gods koker ned til behovet for å bli enige om muligheten for slik transport med alle transportører og eiere av infrastrukturen der lasten skal omlastes.
Samtidig er slike situasjoner ofte mulige når transportøren vil kunne ta imot lasten for transport, og konsolideringslageret ikke har tillatelse til å lagre farlig gods. Det samme kan gjelde for sjøtransport (transportøren aksepterer lasten for transport, men transitthavnen kan ikke akseptere den).
Under lufttransport kan det hende at lasten ikke aksepteres på grunn av utstyret om bord på flyet.
Arbeid med farlig last
Ut fra ovenstående bør arbeid med farlig last begynne med en viss midlertidig reserve. Mye mer enn for transport av vanlig stykkgods. Denne tiden vil være nødvendig for å koordinere med alle (!) deltakere i transportkjeden.
Med kjededeltakere menes hver transportør, omlastingssted (flyplass, havn eller jernbanestasjon).
I min praksis prøver jeg å lære så mye informasjon som mulig, så jeg nøler ikke med å stille mange spørsmål til representanten for transportøren.
Selvfølgelig bør slik transport overlates til sertifiserte fagfolk. Dette vil gi en garanti for tilstrekkelig arbeid, samt unngå lovgivende forlegenhet. I tillegg til internasjonale standarder er det et regionalt juridisk rammeverk som bør være kjent for lokale spesialister.